Fra hva KI trenger, til hvem som kontrollerer tilgangen
De tre første artiklene i denne serien har handlet om hva en KI-assistent trenger å vite.
Den trenger standardene vi har utviklet sammen. Den trenger lover, forskrifter, planer og veiledere som sier hva som gjelder. Og den trenger offentlige data og kart som beskriver hva som finnes på en konkret eiendom og i samfunnet rundt den.
Molde-caset gjorde dette praktisk. En tomteassistent kan ikke gi et etterprøvbart svar bare ved å være koblet til en god språkmodell. Den må finne frem i et kunnskapsgrunnlag av reguleringsplaner, byggeregler, kartdata, naturfare, infrastruktur, rettigheter og lokale vedtak. DiBKs prosjekt om digitale byggeregler viser hvordan regler kan bli strukturert kunnskap som digitale tjenester kan bruke kontrollert.
Men når dette grunnlaget først er på plass, oppstår et mer grunnleggende spørsmål:
Hvem kontrollerer tilgangen til intelligensen som skal bruke kunnskapen?
Norge og Europa er i stor grad avhengige av amerikanske skyleverandører og av språkmodeller utviklet i USA og Kina. Regjeringens kartlegging av norske språkmodeller og generativ KI beskriver det ganske direkte: Språkmodellene som brukes, er i all hovedsak utenlandske, og infrastrukturen er dominert av store internasjonale skyplattformer.
Det er ikke nødvendigvis et problem at vi bruker teknologi andre har utviklet. Internasjonale leverandører gir oss tilgang til kapasitet, sikkerhet og innovasjon det vil være kostbart og tidkrevende å bygge alene.
Problemet oppstår når avhengigheten blir så sterk at vi ikke lenger har et reelt valg dersom tilgangen endres, leverandøren forsvinner eller en fremmed stat griper inn.
Da sjefanklageren mistet tilgangen
I 2025 ble Karim Khan, sjefanklager ved Den internasjonale straffedomstolen, ilagt amerikanske sanksjoner etter domstolens arbeid knyttet til arrestordrene mot israelske ledere.
Associated Press rapporterte at Khan mistet tilgangen til sin Microsoft-baserte e-postkonto. Microsoft beskrev senere hendelsen mer avgrenset: Selskapet sa at det aldri stanset tjenestene til ICC som organisasjon, men bekreftet at prosessen førte til at den sanksjonerte tjenestepersonen ble koblet fra Microsofts tjenester.
Nyansen er viktig. Det var ikke hele domstolen som mistet Microsoft 365 over natten. Men hendelsen viste likevel at en internasjonal institusjons tilgang til en grunnleggende arbeidstjeneste kunne påvirkes direkte av amerikansk sanksjonspolitikk.
Det avgjørende er heller ikke om Microsoft ønsket denne situasjonen. Amerikanske selskaper er underlagt amerikansk lov. Når teknologien blir kritisk infrastruktur for europeiske virksomheter, følger leverandørens jurisdiksjon med inn i virksomhetens risikobilde.
Data kan være lagret i Europa og tjenesten kan være levert fra et europeisk datasenter. Likevel kan beslutningsmakten ligge et annet sted.
Da intelligenslaget forsvant
I juni 2026 fikk denne problemstillingen en enda tydeligere KI-dimensjon.
Tre dager etter at Anthropic lanserte Fable 5 og Mythos 5, ga amerikanske myndigheter selskapet et eksportkontrolldirektiv. Direktivet krevde at tilgangen ble stanset for alle utenlandske statsborgere, både i og utenfor USA. Det omfattet også utenlandske ansatte i Anthropic.
Anthropic hadde ingen pålitelig måte å kontrollere brukernes nasjonalitet i sanntid. For å følge pålegget stengte selskapet derfor begge modellene for alle kunder.
Anthropic var offentlig uenig i at tiltaket sto i forhold til den oppgitte sikkerhetsbekymringen, men fulgte pålegget. Eksportkontrollen ble opphevet 30. juni, og Fable 5 ble gjort tilgjengelig globalt igjen 1. juli.
Stansen var midlertidig. Likevel var presedensen viktig.
En modell som virksomheter allerede hadde integrert i utviklingsverktøy og arbeidsprosesser, forsvant ikke på grunn av en teknisk feil, et kontraktsbrudd eller en kommersiell prioritering. Den forsvant fordi amerikanske myndigheter regulerte hvem som skulle få tilgang til kapasiteten.
ICC-saken viste at en fremmed jurisdiksjon kan koble en bestemt bruker fra en digital tjeneste. Fable-saken viste at den også kan koble utenlandske brukere fra selve intelligenslaget.
Digital suverenitet er mer enn datalagring
Digital suverenitet blir ofte redusert til spørsmålet om hvor dataene ligger.
Europeisk datalagring er viktig. Det samme er kontroll med personopplysninger, krypteringsnøkler og hvem som kan administrere infrastrukturen. Men datalagring alene svarer ikke på alle avhengighetene.
For en offentlig KI-tjeneste bør vi minst skille mellom fire former for kontroll:
- Datasuverenitet: Hvem kan lese, flytte, slette og utlevere dataene?
- Operasjonell suverenitet: Hvem kan drive, endre, overvåke og gjenopprette tjenesten?
- Teknologisk suverenitet: Kan sentrale komponenter erstattes, eller er løsningen bundet til én proprietær plattform?
- Kunnskapssuverenitet: Kontrollerer vi kildene, begrepene, reglene og forbindelsene KI-systemet bygger vurderingene sine på?
Full selvforsyning i alle lag er neppe et realistisk mål for Norge. Vi kommer fortsatt til å bruke utenlandske prosessorer, skyløsninger, programvare og språkmodeller.
Digital suverenitet bør derfor ikke forstås som isolasjon. Det bør forstås som handlingsrom: evnen til å ta egne beslutninger, bytte leverandør og opprettholde viktige samfunnsfunksjoner når omgivelsene endrer seg.
Kunnskapsgrunnlaget er et lag vi faktisk kan kontrollere
Norge kommer neppe til å utvikle den beste generelle språkmodellen i hver modellgenerasjon. Det betyr ikke at vi må overlate hele grunnlaget for norsk KI til de som gjør det.
Vi har selv ansvar for store deler av kunnskapen modellene skal bruke:
- norske lover og forskrifter
- nasjonale og kommunale planer
- offentlige registre og kartdata
- norske standarder og klassifikasjoner
- veiledere, vedtak og tolkningsuttalelser
- fagspråk, begreper og relasjoner
- prosjekt- og virksomhetsspesifikk kunnskap
Denne kunnskapen bør ikke bare ligge som kopier i én leverandørs interne søkeindeks, modellminne eller RAG-løsning. Da blir både kunnskapen og tilgangen tett koblet til produktet som bruker den.
I stedet bør den forvaltes som et eget autoritativt kunnskapslag, med stabile identiteter, kilder, versjoner, rettigheter, begreper, validering og dokumenterte grensesnitt.
Da kan én språkmodell erstattes av en annen. En offentlig tjeneste kan bruke den beste tilgjengelige modellen til oppgaven, en mindre europeisk modell når kravene til kontroll er høyere, eller en lokal åpen modell når tjenesten må kunne fungere uavhengig av eksterne API-er.
Modellene trenger ikke være like. De må kunne orientere seg mot det samme etterprøvbare grunnlaget.
Fra én leverandør til en portefølje av muligheter
Dette påvirker hvordan offentlig sektor bør bygge og kjøpe KI-systemer.
Et KI-system som utfører en viktig offentlig oppgave, bør ikke være definert som én modell med en samling proprietære instruksjoner. Det bør være en arbeidsflyt der modellen er én utskiftbar komponent.
Det innebærer blant annet at:
- kilder og dokumenter lagres uavhengig av modellleverandøren
- oppslag mot offentlige kilder skjer gjennom dokumenterte verktøy og tjenester
- instruksjoner, verktøydefinisjoner og evalueringer kan flyttes mellom modeller
- svar logges med kilde, versjon og tidspunkt
- kritiske arbeidsflyter har et definert reservealternativ
- tjenesten kan degradere kontrollert dersom den mest kapable modellen ikke er tilgjengelig
Det betyr ikke at alle modeller uten videre kan levere samme kvalitet. Modellbytte kan kreve tilpasning og testing. Men dersom selve kunnskapsgrunnlaget er kontrollert og grensesnittene er åpne, er et bytte mulig. Uten dette må hele tjenesten i praksis bygges på nytt.
Suverenitet gjennom interoperabilitet
Debatten om digital suverenitet handler ofte om å bygge europeiske alternativer til amerikanske teknologiselskaper. Det er viktig. Europa trenger kapasitet innen skytjenester, halvledere, åpne modeller og digital infrastruktur.
Men for Norge er det også en mer umiddelbar oppgave: Vi må sørge for at våre egne kunnskapsressurser ikke bare kan brukes av dagens markedsleder.
Standarder, regelverk, offentlige data og kunnskapstjenester bør være interoperable for ulike språkmodeller, agentrammeverk og leverandører. Det gir norske virksomheter mulighet til å velge teknologien som passer oppgaven og risikonivået, uten at vår felles kunnskap må pakkes inn på nytt hver gang.
Det er en form for suverenitet vi kan begynne å bygge nå.
Vi kan ikke garantere at den beste språkmodellen alltid er tilgjengelig. Vi kan sørge for at norsk offentlig kunnskap fortsatt er tilgjengelig og anvendelig når den ikke er det.
I neste artikkel ser vi på hvem som har ansvaret for dette. Den nye dataforvaltningsloven gir stat, fylkeskommuner og kommuner tydeligere plikter knyttet til deling og viderebruk av data. Men data blir ikke automatisk til autoritativ kunnskap bare fordi de kan lastes ned.