Data skal deles. Men hva skal maskinen forstå?
I de første artiklene i denne serien fulgte vi en tomteassistent gjennom standarder, regelverk og offentlige data. I forrige artikkel løftet vi blikket: Hvis modellene og skyplattformene kan skiftes ut eller forsvinne, må selve kunnskapsgrunnlaget forvaltes uavhengig av dem.
Det leder til et praktisk spørsmål for offentlig sektor:
Hvem skal gjøre kunnskapen tilgjengelig, og i hvilken form?
Dataforvaltningsloven gir en viktig del av svaret. Loven ble vedtatt 19. juni 2026. Ved publisering er den ikke trådt i kraft; § 21 sier at Kongen fastsetter tidspunktet. Retningen og forvaltningsoppgaven er likevel tydelig.
Formålet i § 1 er å fremme viderebruk av data fra offentlig sektor, bidra til forskning, innovasjon og utvikling av produkter og tjenester, og gjøre offentlig informasjon enklere tilgjengelig.
Loven gjelder staten, fylkeskommunene og kommunene, i tillegg til flere andre rettssubjekter. Innenfor lovens virkeområde gir § 4 alle rett til å kreve at data gjøres tilgjengelige for viderebruk, med et eget unntak for forskningsdata etter § 12. Retten er avgrenset av blant annet annen lovgivning, tredjeparts rettigheter og hvilke data loven faktisk omfatter.
Dette er et tydelig signal: Data som er samlet inn og forvaltet som del av offentlige oppgaver, skal i større grad kunne bli grunnlag for nye tjenester.
Men for KI er ikke råstoff alene nok.
Et viktig gulv for datadeling
Dataforvaltningsloven stiller flere krav som er direkte relevante for digitale tjenester og KI.
Når data gjøres tilgjengelige, krever § 9 at de følger eksisterende formater og språkversjoner og har tilhørende metadata. Tilgjengeliggjøringen skal skje elektronisk dersom det er mulig. Når det er mulig og formålstjenlig, skal formatet også være åpent, maskinlesbart, gjenfinnbart, tilgjengelig og mulig å viderebruke i samsvar med etablerte åpne standarder.
Loven stiller dessuten krav som dekker flere deler av en digital leveransekjede:
- Data og metadata som gjøres allment tilgjengelige, skal registreres i en nasjonal datakatalog.
- Virksomhetene skal, når det er mulig og formålstjenlig og ikke gir en uforholdsmessig arbeidsmengde, publisere metadata om digitale data de forvalter i den nasjonale datakatalogen.
- Dynamiske data som gjøres tilgjengelige for viderebruk, skal leveres gjennom et egnet digitalt grensesnitt som gir fortløpende tilgang.
- Dersom det stilles vilkår for viderebruk av allment tilgjengelige data, skal vilkårene ligge i en åpen standardlisens som kan behandles elektronisk.
Dette er viktige byggesteiner:
- Dataene må kunne finnes.
- Tilgangen må være digital.
- Formatene må kunne behandles av maskiner.
- Metadata og vilkår må følge med.
- Dynamiske data må kunne hentes fortløpende.
Loven etablerer dermed et gulv for viderebruk og styrker forventningen om at offentlige data skal kunne gjøres tilgjengelige utenfor fagsystemet de ble skapt i.
Men lovens minimum er ikke det samme som et komplett kunnskapsgrunnlag for KI.
Maskinlesbart er ikke det samme som forståelig
En CSV-fil er maskinlesbar. Et API som returnerer JSON, er maskinlesbart. Det betyr ikke at en utvikler eller KI-agent automatisk vet hva innholdet betyr, hvilken vekt det har eller hvordan det skal brukes.
Tenk på et kartlag for naturfare. Det kan være korrekt publisert, godt dokumentert og teknisk tilgjengelig. Likevel må en tjeneste forstå om kartlaget viser en aktsomhetssone, en kartlagt faresone, en historisk hendelse eller en modellert sannsynlighet. De fire funnene kan ha svært forskjellig betydning for en tomtevurdering.
Eller tenk på en kommunal planbestemmelse. Det holder ikke å hente teksten. Tjenesten må vite hvilken plan den hører til, om planen er vedtatt og fortsatt gjelder, hvilket geografisk område bestemmelsen treffer, og om teksten er autoritativ eller maskinelt hentet fra en gammel PDF med usikker kvalitet.
Dataforvaltningsloven gir sterkere rammer for tilgang og viderebruk. Kunnskapsforvaltningen må sørge for at betydning, autoritet og begrensninger følger med.
Det er forskjellen på en datatjeneste og en kunnskapstjeneste.
Vårt forslag: en offentlig kunnskapskontrakt
Skogli foreslår å beskrive kravene til sentrale offentlige kilder som en kunnskapskontrakt mellom forvalteren og dem som bruker kunnskapen.
Dette er ikke et etablert juridisk begrep, ett nytt filformat eller én sentral plattform. Det er et praktisk rammeverk for hvilke egenskaper som bør være eksplisitte og tilgjengelige gjennom metadata og grensesnitt.
Stabil identitet
Det må være mulig å identifisere det kunnskapen handler om på tvers av systemer. Eiendommer, planer, bestemmelser, bygninger, rom, veger, krav og vedtak trenger stabile identifikatorer.
Utgiver, forvalter og ansvar
Hvem har publisert informasjonen? Hvem forvalter den og har mandat til å endre den? Hvem skal kontaktes dersom innholdet er feil eller uklart?
Kunnskapstype og autoritet
Er innholdet lov, forskrift, vedtak, veiledning, registeropplysning, måling, modell, faglig vurdering eller maskinell tolkning? En agent må kunne skille mellom hva som gjelder, hva som er observert, og hva som er antatt. En kilde er ikke autoritativ i alle sammenhenger; den har en bestemt rolle og et bestemt mandat.
Versjon og gyldighet
Hvilken versjon ble brukt? Når gjaldt den? Er den erstattet? Et svar må kunne rekonstrueres også etter at en plan, regel eller veileder er endret.
Kvalitet og usikkerhet
Hvor komplett og oppdatert er grunnlaget? Hvilke feilmarginer eller geografiske begrensninger gjelder? Hva kan kilden brukes til, og hva kan den ikke avgjøre?
Begreper og relasjoner
Hva betyr feltene og kategoriene? Hvordan henger de sammen med andre offentlige begreper, standarder og klassifikasjoner?
Rettigheter og tilgang
Hvilken lisens gjelder? Kan dataene brukes kommersielt? Kreves innlogging, avtale eller betaling? Finnes det sikkerhets- eller personvernhensyn som begrenser bruken?
Endringer og varsling
Hvordan får brukere vite at en kilde, en modell eller et endepunkt er endret? Stabilitet handler ikke om at tjenester aldri skal endres, men om at endringer skjer forutsigbart.
Dette er egenskaper en god fagperson ofte leter etter manuelt. I et agentdrevet økosystem må de kunne behandles maskinelt.
For en eiendoms- eller campusforvalter gjelder det samme mønsteret når offentlige kilder kobles med egne porteføljedata. Eiendomsidentitet, BIM, romregister, booking, adgangsdata, sensorer og energimålinger kan beskrive samme bygg på ulike måter og med ulik oppdateringsfrekvens. Skal grunnlaget brukes til en beslutning om areal, energi eller drift, må kilde, tidspunkt, begrep, kvalitet og tilgang følge forbindelsene.
Kunnskapen bør forvaltes der ansvaret ligger
Et nasjonalt kunnskapsgrunnlag betyr ikke at alle data skal samles i én statlig database.
Norsk forvaltning er fordelt fordi ansvaret er fordelt. Den digitale kunnskapsinfrastrukturen bør speile dette. I praksis taler det for en arbeidsdeling der innholdet forvaltes nær fagansvaret, mens metadata og grensesnitt følger felles prinsipper.
Staten
Statlige virksomheter forvalter nasjonale regler, grunnregistre, felles identifikatorer og fagdata på sine områder.
DiBK kan for eksempel gjøre plan- og byggeregelverk og nasjonale prosessregler mer operative for digitale tjenester. Kartverket forvalter sentrale eiendoms- og geodata, mens NVE, NGU, Statens vegvesen og andre sektormyndigheter forvalter fagdata som inngår i mange beslutninger.
Felles prinsipper for metadata, proveniens, varsling, tilgang og kvalitet kan gjøre disse kildene enklere å kombinere uten at fagansvaret flyttes.
Fylkeskommunene
Fylkeskommunene forvalter kunnskap som ofte binder nasjonale og lokale lag sammen, blant annet regionale planer, fylkesveg, kollektivtransport, kulturmiljø og regional utvikling.
De kan også få en viktig samordningsrolle. Ikke alle kommuner har kapasitet til å utvikle og drifte avanserte kunnskapstjenester alene. Felles regionale tjenester, kompetansemiljøer og datamodeller kan redusere dobbeltarbeid uten å flytte det faglige ansvaret bort fra kommunen.
Kommunene
Kommunene forvalter mye av kunnskapen som påvirker en konkret sak: egne planer, vedtak, dispensasjoner, byggesaker, lokal infrastruktur og kommunale normer.
Den rettslige vekten varierer. En vedtatt plan eller et enkeltvedtak har en annen rolle enn en veiledning eller lokal praksis. Den forskjellen må følge informasjonen når den brukes digitalt.
Kommunal kunnskap kan ikke erstattes av en nasjonal språkmodell. Den må kunne kobles inn som et lokalt, forvaltet lag i det samlede grunnlaget.
Det betyr ikke at hver kommune bør utvikle sin egen chatbot, kunnskapsgraf eller MCP-tjeneste. Kommunene bør kunne bruke felles komponenter og standardiserte grensesnitt, samtidig som de forvalter innholdet og beholder ansvaret for beslutningene på sitt område.
Eiendoms- og campus-eierne
Eierne forvalter den beskrivende kunnskapen om egen portefølje: modeller, dokumentasjon, kontraktskrav, arealer, tekniske anlegg, målinger og driftshistorikk.
Disse dataene er ikke nødvendigvis offentlige eller omfattet av dataforvaltningsloven. De er likevel avgjørende når offentlige krav og registre skal kobles til faktiske bygg. Et uavhengig kunnskapslag kan bevare identitet, historikk, tilgang og begreper på tvers av leverandører og fagsystemer.
Offentlig sektor skal ikke bygge alle løsningene
Dataforvaltningslovens mål om innovasjon blir viktig her.
Når offentlige kilder publiseres som forvaltede kunnskapstjenester, kan markedet konkurrere om det som faktisk bør variere:
- gode brukeropplevelser
- spesialiserte KI-assistenter
- analyser og simuleringer
- integrasjon i faglige arbeidsprosesser
- visualisering av konsekvenser og alternativer
- løsninger tilpasset ulike målgrupper
Offentlig sektor trenger ikke velge én nasjonal tomteassistent som alle skal bruke. Den kan gjøre det mulig for flere leverandører å bygge ulike assistenter på det samme etterprøvbare grunnlaget.
Da kan markedet i større grad konkurrere på kvaliteten i tjenesten og i mindre grad på hvem som har klart å skrape flest offentlige nettsider eller sitter på den nyeste private kopien av et datasett.
Delingsplikten må følges av en forvaltningsoppgave
Loven har nødvendige avgrensninger. Den gjelder data som kan gjøres allment tilgjengelige og avgrenser blant annet mot data som kan skade kritisk infrastruktur, nasjonal sikkerhet eller forsvarshensyn. Annen lovgivning og tredjeparts rettigheter kan hindre viderebruk. Flere av kravene er dessuten begrenset av hva som er mulig, formålstjenlig og ikke medfører en uforholdsmessig arbeidsmengde.
Det er fornuftig. Men det betyr også at loven alene ikke prioriterer hvilke kunnskapsressurser som er viktigst å gjøre klare for digitale tjenester og KI først.
Her trengs politiske og faglige prioriteringer. Kilder som inngår i mange offentlige og private beslutninger, bør behandles som digital infrastruktur, ikke som tilfeldige eksportmuligheter fra gamle fagsystemer.
For hver sentrale kilde bør den ansvarlige virksomheten kunne svare på:
- Hvem er avhengig av denne kunnskapen?
- Hvilke beslutninger brukes den i?
- Hvilke deler har kjent autoritet, og i hvilken sammenheng?
- Hvordan kan innholdet brukes og etterprøves maskinelt?
- Hvordan ivaretas historikk, endringer og rettigheter?
- Hvilke felleskomponenter kan deles med andre forvaltere?
Fra datakatalog til kunnskapsøkosystem
Den nasjonale datakatalogen blir en viktig inngang. Men et register over datasett er ikke sluttpunktet.
For KI trenger vi et økosystem der en agent kan oppdage en kilde, forstå hvem som står bak den, finne riktig versjon, bruke et avgrenset verktøy, dokumentere resultatet og vise brukeren hva som fortsatt må vurderes.
Dataforvaltningsloven kan åpne døren til offentlig informasjon. Offentlig kunnskapsforvaltning må sørge for at det som kommer gjennom døren, beholder mening, autoritet og ansvar.
Målet bør derfor ikke bare være flere datasett i en katalog.
Målet bør være autoritative kunnskapstjenester som mennesker, fagsystemer og ulike KI-modeller kan bygge på med et etterprøvbart grunnlag.
I neste artikkel ser vi på hvordan en slik modellnøytral arkitektur kan bygges: fra kilder og identitet, via semantikk og testbare regler, til API-er, MCP-verktøy og utskiftbare språkmodeller.